Siden lørdag 6. august har gatene i London, og seinere andre deler av England som Birmingham, Liverpool og Manchester, vært preget av en tilstand som likner dommedag eller eventuelt en usedvanlig voldelig revolusjon. Hva er det egentlig som skjer?

Statsminister David Cameron har heldigvis svaret: ungdommen i England har simpelthen ikke manerer. De er vant til å få alt opp i hendene, og har dessuten ikke den sunne frykten for politiet som folk hadde før i tiden. Opptøyene er tyvstreker («thuggery»), og de vil simpelthen ikke bli tolerert, sa statsministeren under en pressekonferanse. På debattprogrammet HARDtalk på BBC gikk en av deltakerne enda lenger. Han kunne fortelle at selv hundene hans hadde bedre manerer enn den engelske ungdommen.

Myndighetenes løsning på problemene var klar: mer politi i gatene. Fra normalt 6 000 politifolk har det de siste dagene vært 16 000 politimenn ute i London. På dette tidspunktet kan vi spørre oss: hvor lenge kan tilstedeværelsen av politiet være 166 % over det vanlige? Den briljante taktikken med å pøse på med politi fra byene rundt London, har simpelthen ført til at opprøret nå har eskalert i andre byer, spesielt Birmingham, der flere personer allerede har blitt drept.

Hadde disse opptøyene funnet sted i Tunisia, Egypt, Iran, Libya ... – egentlig hvor som helst utenfor Vesten – ville de blitt betegnet som en frihetskamp mot et undertrykkende system. Men, dette er som sagt Vesten, så da må det være pøbelstreker. Eller? På samme måte som opprøret i Tunisia og Egypt startet med arbeidsledig ungdom, er det mange som peker på det samme i England, og Storbritannia for øvrig. Dagen før opptøyene startet stod det en artikkel på trykk i The Guardian med tittelen «Farewell youth clubs, hello street life – and gang warfare».

Artikkelen siktet til regjeringens omfattende sparetiltak, der de blant annet har klart å spare et par millioner pund på å legge ned aktivitetstilbud for ungdommen i London. Samtidig har de kuttet tilskudd som oppmuntrer arbeidsgivere til å ansette unge mennesker. Opptøyene er et angrep på forbrukersamfunnet – et samfunn der vi blir bombardert med reklame som forteller oss at iPhones og iPads er like viktige som mat og drikke, om ikke enda viktigere.

Det blir framstilt som om ungdommene angriper sine likemenn, men gjør de det? Hvis du selv har én høne, og naboen din har én høne, ville du da stjålet hønen hans (eller hennes)? Selvfølgelig ikke. Men hvis du selv har ingen høner, og naboen har 50, så blir tingene annerledes. En av bygningene som ble angrepet var et Sony-varehus. Sony er ikke «mannen i gata». Sony utnytter titusener av arbeidere over hele verden, ved å gi dem mye lavere lønn i forhold til verdien av det de skaper.

Det er sånn det britiske samfunnet er bygd opp, og for øvrig også det norske. Men i Storbritannia har de økonomiske forskjellene økt dramatisk etter at Margaret Thatcher fikk makten i 1979. Det blir latterlig å hevde, slik Cameron gjør, at det viktigste for den arbeidsløse britiske ungdommen må være å respektere selskapers rett til å utnytte vanlige mennesker, slik at eierne kan nyte godt av rikdommen det fører med seg i ro og fred.

Nå må ikke dette tolkes som et forsvar av opprørene. Vold er sjelden løsningen, men heller ofte et resultat av manglende alternativer. Den riktige måten å bekjempe et urettferdig system – som kapitalismen – er å organisere seg og føre en enhetlig kamp mot de som utnytter andre: kapitalkreftene. Det finnes ikke et stort parti eller omfattende bevegelse i Storbritannia som fører en slik kamp, og som ungdommen kan slutte seg til. Dette skyldes at fagforeningene og arbeiderklassen forlenge sluttet seg til Labour, Storbritannias svar på Arbeiderpartiet. Det har seinere forkastet sine røtter, og fører nå en like markedsvennlig politikk som de konservative.

For ungdommen sin del er første skritt på veien å (gjen)opprette aktivitetstilbud. I Trondheim var det også et problem med ungdomskriminalitet. Etter at bystyret brukte et par millioner på å opprette ungdomstilbud, sank kriminaliteten blant unge med 40 %.

I England gikk de altså motsatt vei, og nå ser de konsekvensene. Lærepengen må være at grådighet ikke alltid svarer seg.

Videre lesing

Artikkel i The Guardian: http://www.guardian.co.uk/uk/2011/jul/29/young-people-gangs-youth-clubs-close

Artikkel fra NRK Trøndelag: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_trondelag/1.7637772